Lykkelig kalkun & kylling

(fra boka "Slipp Råvarene Løs")

På Aksneset utenfor Norheimsund, i en skråning ned mot Ytre Samlafjorden, går det 12.000 kalkuner og 7.500  kyllinger på beite hvert år.

homlagarden

Ikke akkurat det du forventer å se, blant epletrær og bærbusker i et bratt vestlandslandskap, på en plass så idyllisk at de tyske turistene ser helt månebedottne ut, mens vi andre bare vakler litt i troen på byens fortreffelighet.

– Det høres ut som en klisjé, men det gjør faktisk noe med deg som menneske å bo her.

Rytmen er annerledes enn i en bygate, ungene er med hele tiden, hos dyrene eller i verkstedet, og er kanskje litt mer integrert i det livet vi lever.

Og strikken er nok slakkere, det er det ingen tvil om.

Men vi lever jo ikke isolert. Det tar oss én time å kjøre til Bergen, teatre, kinoer og kjøpesentre, vi har de samme kanalene som alle andre og vi vet hva som skjer i resten av verden.

Fra katt og kanin til kunst, kalkun og kylling.

Da Bjørn Brynjolf Pedersen tok med seg familien og flyttet inn på det nedslitte tunet Homlagarden i 1975, var utgangspunktet langt hår, hippie-idealer og drømmen om katter og kaniner.

– Vi ønsket å etablere oss utenfor byen på grunn av barna, men også for egen del. Vi fikk høre om denne plassen, som på den tiden var eid av et søskenpar som ikke klarte å holde det ved like.

Det fantes en gammel løe her og et annet hus som vi kunne bo i, kaldt vann, utedo og et hull i taket. Og den dagen vi flyttet inn, fikk vi levert tre kalkuner som ble med på lasset, så kalkunene har vært med oss hele veien.


I dag handler det mer om kunst og kalkun, enn katt og kanin. De tre opprinnelige kalkunene har blitt til 600 og Bjørn er en etablert kunstner og keramiker, med utstillinger og utsmykningsoppdrag bak seg.

– Det hører jo med til historien at det var kunst, ikke kalkun, som sto i hodet på meg da vi flyttet inn her. Jeg hadde hatt en drøm om å bli keramiker siden jeg var ganske ung, jeg hadde hatt praksis, og utfordringen var å etablere seg med veldig lite penger.

Løa på Homlagarden egnet seg perfekt til et lite keramikkverksted, og plutselig var det mulig å kombinere katt og kanin med kunst.


Fra hobbyt til levebrød

Etter ti år hadde Bjørn bevist at det var mulig. Aktiviteten i verkstedet var høy og keramikken var ettertraktet.

– Jeg har vært heldig hele tiden, og alltid opplevd at etterspørselen etter de tingene jeg ønsket å lage, har vært stor. Det gir meg mulig- heten til å utforske de retningene jeg ønsker å gå, istedenfor hele tiden å måtte lytte til det såkalte «markedet» og etterspørselen derfra.

Og fordi jeg bor her jeg bor, utenfor byene, med et eget galleri, slipper jeg avhengigheten av en gallerist. Tanken på å jobbe hardt i en periode, brenne masse varer for så å pakke alt ned og sende det til Bergen eller Oslo, er ikke særlig fristende. Slik det er nå, kan jeg gå rundt og oppleve mine egne ting i lang tid før de selges – en luksus som ikke er alle kunstnere forunt.


En gang ut i 1986 begynte ovnen i løa å brenne tregt. Jobber som vanligvis tok 12 timer, trengte plutselig 24, og for å holde temperaturen oppe, måtte Bjørn hive på med store mengder ved.

En natt gikk det galt, og morgenen etter var hele løa brent ned til grunnen. Det var tøft. Jeg satt noen dager på trappen i hovedhuset den gangen, og tenkte på livet. Jeg visste at jeg kunne leve av keramikken, så jeg hadde ikke behov for å bevise det lenger.

Samtidig ga brannen meg en mulighet til å starte på nytt, med masse erfaring og kunnskap om feil jeg kunne unngå. Og da det viste seg at jeg var forsikret for 1,5 millioner, ikke 300 000 som jeg først trodde, bestemte vi oss for å bli boende.

Vi startet byggingen av det som i dag er galleri, verksted, fòrlager, slakteri – et altmulighus med enorme panoramavinduer ned mot fjorden.
Kalkunene, hønene, frukthagen, de to grisene og kjøkkenhagen er binæringer i forhold til keramikken. Men 600 kalkuner er litt mer enn det som kan gå under definisjonen «hobby».

– Jeg tror nok vi liker å ha variasjon i hverdagen. Samtidig er det ikke så veldig mange som driver med kalkundrift i Norge, og vi er faktisk de eneste som gjør alt økologisk, også frukthagen og dyrkingen av jorda.

homlagarden


Soya og vann

Og utfordringene knyttet til økologisk landbruk og dyrehold er ikke mindre i Norheimsund enn andre steder i landet.

– Vi opplever ofte at vi må gjøre det meste selv, og at myndighetene ikke er medspiller, men et av mange problemer vi må løse.

I det øyeblikket vi har klart å etterkomme en forskrift eller gjort noe i henhold til reglene, kommer det et nytt brev med et nytt påbud som holder oss i aktivitet i en måned til.

Slakting av kalkunene er et eksempel. Det siste nå er at alle dyr som skal avlives, først skal bedøves med elektrisitet. Frem til nå har vi gitt kalkunene et kjapt stikk inn i hjernen og tatt livet av dem på brøkdelen av et sekund. De rekker ikke engang å blunke.

Nå skal vi altså først få hodene deres inn i en slags revesaks for å bedøve dem, og så ta livet av dem. Det stresser dem sikkert ikke i det hele tatt, sier Bjørn med bare et snev av ironi.

– Samtidig er det en utfordring å finne frem til gode løsninger på områder der vi faktisk har mulighet til det. Vi har en frukthage med nesten 700 trær, der vi har forsøkt å finne gode alternativer til sprøyting mot skurv og mark.

I år prøvde vi en blanding som inneholder soyaolje og vann. Vi sprøyter blandingen rett på trærne og nå ser det ut som om frukten rett og slett blir for klissete til at insektegg og soppsporer klarer å utvikle seg på skallet.


Ved siden av kalkunproduksjonen, som omfatter hele kalkuner, lettsaltet og røkt kjøtt, selger Homlagarden det meste av frukten videre. En del av eplene blir imidler- tid til økologisk eplemost, et produkt det kan være vanskelig å få tak i fordi kvaliteten ikke alltid er god nok.


Med ryggen til livet

– Du står i en maurtue. Kokken Svein peker på bena mine mens han smører olivenolje utover en steinhelle, med oss andre som interesserte tilskuere.

Dagens første rett er like rundt hjørnet, og Kai tester objektiver og sjekker lyset før maten får slippe ut av huset. Og jeg har plassert meg på en stein som åpenbart også fungerer som inngangen til Homlagardens maursentrum.

– Oi, så mange maur tror jeg ikke jeg har sett før på en gang, kommenterer en av de andre, og går et skritt tilbake. – Ikke få panikk nå, tenker jeg.
Maurene til tross, Homlagarden er ren og skjær idyll for alle som kommer utenfra for å besøke keramikkutsalget eller kjøpe kalkuner.

Utsikten over fjorden, som er 800 meter dyp og forsyner fastboende med flyndre, lange, torsk og uer, er mektig, og mens vi sitter og ser utover, med den 200 år gamle bøka i ryggen, peker Bjørn mot en øy et stykke fra land.


– Tjuholmen er det gamle retterstedet i Norheimsund, dit alle dødsdømte ble sendt for å henrettes. Historien forteller at den siste henrettelsen fant sted på slutten av 1700-tallet. En ung jente hadde fått barn med en omreisende smed, og skammen hun pådro seg førte til at hun måtte flytte hjemmefra.

Hun livnærte seg som tøs på gårdene omkring Norheimsund, og var sikkert en uimotståelige fristelse for mange av mannfolkene. Hun ble gravid igjen og fikk et barn som døde, og ryktene ville ha det til at hun selv hadde tatt livet av ungen.

Tilslutt ble hun dømt og henrettet – en enkel måte å kvitte seg med en trussel på. Lenge satt alle kvinnene som rodde forbi, med ryggen til Tjuholmen.


Når Bjørn har fortalt ferdig, har også kona Cecilie slått seg ned. De har bodd sammen siden 1995, og når jeg spør Bjørn om dette er det gode livet, hinter han mot Cecilie.

– Det handler nok i bunn og grunn om å ha det godt sammen med de du har rundt deg. Det gir et grunnlag som ingen utsikt eller idyll kan kompensere for.


Og på Homlagarden er det ingen grunn til å sitte med ryggen til livet.