Folk og kje

(fra boka "Slipp Råvarene Løs")

Muligheten for at du feier rett forbi Ommang Søndre er stor.

Gården ligger i en sving, rett etter et renslig, ruvende, rødmalt mønsterbruk, og er ikke helt som de andre gårdene på Hedemarken.

kje

Etter noen minutter på tunet er det flere fluer inne i bilen enn utenfor og fotografens assistent, med rødt miniskjørt, blått blod og bare legger, skjønner raskt at gårdsoppholdet kan bli en opplevelse helt utenom det vanlige.

En opplevelse

Og det må ha vært en opplevelse, ikke bare for oss som hadde kjørt 15 mil ut av byen for å ha det gøy på landet, men for Bente Pünther og de andre som bor på Ommang Søndre.

Ut av en liten grønn bil ramlet det tett med byfolk, medbringende diktafoner, fotoapparater, kokkekniver og slipestål.

Håndmelkingen av geitene på jordet like i nærheten ble forvandlet til et fotoopptak av internasjonale dimen- sjoner og aldri har gårdskattene fått så mye oppmerksomhet som da den ene kom trekkende med en jordrotte, nesten død, med skikkelige hoggtenner og et desperat «Vær så snill og hjelp meg»-uttrykk rundt snuten. Prosjekt «Slipp råvarene løs» var i gang, og Bente Pünther og Gertjan de Snajer var de første som fikk besøk.

 

En hellig plass

Bente Pünther og Gertjan de Snajer er kjærester. De ser smilende bort når jeg spør, litt diskret selvfølgelig, men forklarer raskt at de aldri har hatt tid til å gifte seg.

Etter en dag på Ommang Søndre vil dette med tid, mest mangel på tid, ha fått en litt annen betydning, men det er ikke før senere.

Vi starter med et besøk i bryggerhuset, et kjølig og behagelig sted denne varme maidagen, der det er innredet for gårdssalg av egenprodusert hvitost og brunost.

Sistnevnte er velkjent for de fleste, mens hvitosten ikke umiddelbart vekker noen assosiasjoner – før jeg smaker på den. Dette er chevre.

Den anonyme osten som alltid ligger litt for seg selv på restauran- tenes ostetraller og som smaker så heftig at du føler du sitter tilbake med geitehår på tunga etter en munnfull.

Ommang Søndre er en av de eldre gårdene på Hedemarken. Navnet kommer muligens av «Almevangen», og da kan det bety «en hellig plass».

Tidligere, da det ble pløyd med hest, fant man stadig kokesteiner i jorden som ble sendt inn til oldsaks- samlingen i Oslo, og på den andre siden av det store jordet ligger tre gravhauger.

Bygdeboka nevner gården helt tilbake til 1600-tallet, men sannsynligvis er den mye eldre enn det. Hovedbygningen er fra 1770, og etter å ha gått langs veggene der plantene krabber horisontalt og malingen flasser av i sjarmerende flak, er det ingen grunn til å stille spørsmålstegn ved alderen.

 

Med, ikke mot

– Onkelen min hadde drevet gården i mange år, og jeg kjøpte den i 1994, forteller Bente, som også tilbrakte en del av barndommen sin på Ommang Søndre.

Før familien flyttet inn til Hamar og fristet tilværelsen i en bygård midt i sentrum.

– Gertjan og jeg måtte til med ganske mye vedlikehold og gjenoppbygging før vi kunne ta opp igjen dyreholdet.

Gården var preget av lang tid med ensidig kornproduksjon, slik som Landbruksdepartementet har bestemt at det skal være her på Hedemarken.

 

Nå har vi imidlertid kommet så langt at dyra har funnet sin plass på gården igjen, vi har kuer gående fritt på fjøset og geiter som går på beite over veien.

Det er trivelig her nå. Det handler om å lære og lese naturen. For Bente innebærer det å ha øyne og ører åpne. Følge med. Ikke bare gå i egne tanker.

– Som landbruker må du være opptatt av hva som skjer rundt deg og klare å tilpasse virksomheten til naturens reaksjoner. Vi jobber med gården slik at vi bruker naturens muligheter uten å utnytte den.

Da er allsidighet viktig. På den måten blir jorda mer levedyktig, når vi ser hele landskapet som en helhet, varierer redskapen vi bruker og trekker inn dyrene som en naturlig del av jordbruket.

– Moderne jordbruk sliter på jorden. Ommang Søndre har vært fulldyrket med korn i mange år, og det bærer landskapet preg av. Snever dyrking er ikke naturlig, og resultatet er at bonden må ta i bruk hjelpemidler som ikke er naturlige eller tilpasset stedet der han dyrker.

Du kan si at vi samarbeider med jorden, de naturlige forutsetningene og de ressursene vi har til rådighet. Det preger nok også det vi høster her, mener Bente.

– Dagens samfunn er i ubalanse, og er et uttrykk for at det er økonomi og penger som legger premisser hele veien.

Da jeg begynte på landbruksskolen som 16-åring, om jeg etter hvert i kontakt med folk som ville noe annet, og dette ga seg blant annet uttrykk i et ønske om å drive alternativt jordbruk.

Vi tok rett og slett ikke alt for god fisk, stilte spørsmålstegn og gjorde egne erfaringer. Og på et vis står disse alternativene sterkere i dag enn den gang, men ofte i teorien, ikke i praksis.

Myndighetene snakker pent om alternativt jordbruk, men gjør lite, og de unge, nyutdannede havner ofte innen administrasjon eller forskning. Der blir de fremmed- gjort i forhold til hva dette egentlig handler om, sier Bente.

Da er det hyggelig å se at gården til Bente Pünther og Gertjan de Snajer også trekker til seg unge folk, på jakt etter andre erfaringer og ny kunnskap.

At vi skulle treffe to superselgere fra Dell på tunet, var vi likevel ikke helt forberedt på.

 geitost

Fra salg til silo

Gårdsjenta Kristin og gårdsgutten Eirik har bodd på Ommang Søndre i noen uker, og skal være der en stund til.

Mens Kristin trener melking ute på jordet sammen med Bente og Gertjan, skiller Eirik muggent silofôr fra det friske ved en maskin ute på tunet.

– Jeg hadde jobbet dag og natt i ukesvis for å sikre en millionavtale for Dell Danmark, sittet på kontoret sent og tidlig, og da kontrakten var i havn, ble jeg avspist med en liten bonus og et klapp på skulderen.

Det var den sagnomsuste dråpen som fikk meg til å se at det egentlig ikke var pengene det handlet om, men at jeg ville leve et annet liv. At Kristin, som jobbet i samme firma, følte det på samme måte, gjorde det enkelt å bryte opp, og nå er vi her frem til høsten.

Da reiser vi til Skottland for en periode. Så er det Asia, og jeg er vel egentlig ikke helt sikkert på om vi kommer tilbake igjen, smiler Erik. Han merker overgangen fra kontorstolene i Dell til fjøset på Ommang Søndre på kroppen, og resultatet slår positivt ut. – Formen kommer tilbake.

Kje gourmet

Litt ut på ettermiddagen dundrer Svein inn på tunet, i lånt amerikansk monster av en bil med air condition og brede dekk, medbringende nødvendig utstyr og ingredienser for en kokk som har gitt seg landeveien i vold.

Etter at kjøkkenet i hovedbygningen er gjort om til base for eksperimentell tilberedning av kje, forsvinner han ned gjennom et hull i gulvet for å plukke blant gårdens utvalg av rotgrønnsaker. Det er da Bente ser sitt snitt til å dra frem dagens overraskelse; Pinnekjøtt.


– Kjekjøtt har blitt så in på en del restauranter, men har foreløpig ikke blitt brukt like mye som struts og kanin og and.

Etter vår mening er det beste kjøttet ribba på en voksen geit. Det tørkes, saltes og røkes og får en unik viltsmak, mener Bente. Og etter en stund på komfyren, gir pinnekjøttet fra seg en lukt som er adskillig søtere enn den fra vanlig pinnekjøtt.


På vei inn i storstua går all maten en omvei ut på tunet, der Kai fotograferer og assistenten styler maten, og myggen biter som gale hunder langs legger som snart ser ut som katastrofeområder etter et drapsbieangrep.

Panikken ligger bare litt under overflaten, og aldri har en røyk vært så velkommen som etter at den siste retten, pannestekt ribbe, har forsvunnet inn i huset til de 12 som har benket seg rundt bordet for å oppleve kje omringet av chiliolje, fritert jordskokkspinn og syltet kål med rosiner.

Og så var det mat.