Ett folk, ett merke, én smak


Vi er et utrolig fattig land, til å være så rike som vi er. Matvaremarkedet i Norge bærer preg å være fra en tid hvor målet var å mate massene og hvor det eneste som betydde noe var prisen.

Hvilket massivt systemkollaps gjør at vi ustanselig jakter på det absolutt billigste, uansett hva det betyr for miljøet, dyrevelferd og matopplevelsen?

Vi har aldri brukt så lite av inntekten vår på mat. Prisfanatismen kommer med en kostnad.


Jeg vokste opp, som nordmenn flest, med én leverandør og én smak. Smøret på bordet var det samme og smakte det samme uansett om du bodde i Finnmark eller i Agder.

Ingen lokal tilbyder, ingen variasjon i smak, ingen nye opplevelser. I altfor stor grad er det fremdeles slik.

Det norske matmarkedet er enfoldig og kjedelig. De store samvirkene har monopol på hvert sitt område og kveler det som måtte finnes av ønske om alternativer. 

Og vi viser de altfor stor tillitt.
Det finnes få merkevarer som er mer tomme for innhold enn «Nyt Norge». Merkevaren angir kun at kyrene du kjøper har stått på norsk og ingenting om at den er foret opp på soya fra Brasil.

Hva er det som gjør at et dyr fôret opp på utenlandsk kraftfor i Trøndelag skal være så mye mer miljøvennlig enn en ku foret opp på lokale råvarer i Skåne? Ingenting.

Det som betyr noe er om råvarene er fremstilt på en bærekraftig måte, om den inneholder kunstige tilsetninger og om de kommer fra dyr som har det godt. Ingen av disse tingene får vi vite gjennom «Nyt Norge» eller andre kampanjer fra samvirkene.

Den store tillitten vi i Norge har vist til de store leverandørene er ufortjent. Det har ført til mindre åpenhet om hva vi spiser, hvor det kommer fra og hva produksjonen er basert på.  

Målet for norsk matpolitikk ser ut til å være å komme nærmest mulig Svinesund sine priser. Både fra politisk hold og fra matvarekjedene får vi vite at det er det som må være målet.

Den godtroende tillitten vi nordmenn har til de store merkevarene i matvarebransjen har gjort hos helt ute av stand til å tenke kritisk. Vi kjøper kjøttdeig som er tilsatt vann og salt. Vi serverer barna våre produkter som er proppet med giftige sprøytemidler. Vi gjør alt vi kan for å spare fem kroner, men vi tenker ikke på hva vi faktisk putter i oss.

Og det er en stilltiende aksept for å avle frem usunne egenskaper hos dyr og utbygging av et stadig mer industrielt landbruk. En politikk som kun har som mål at prisen skal være lavest mulig kommer med en kostnad. Kostanden er en dårligere dyrevelferd på grunn av industriell produksjon, antibiotikaresistens og flere usunne tilsetninger i maten.


Mulighetene for å få bærekraftig mat ut til forbrukerne er altfor lite. Det er et systemproblem. I et fungerende marked vil økt etterspørsel etter en vare føre til mer produksjon av varen. Det er ikke tilfellet for bærekraftig mat. Stadig flere forbrukere etterspør økologisk mat, samtidig som vi ser at produksjonen går ned.

Vi har altså en politikk som gjør at forbrukeren ikke får maten de etterspør og som systematisk favoriserer industriell produksjon over bærekraft. Dessverre ser det ut til at det ikke finnes politisk vilje til å ta et oppgjør med en politikk som favoriserer de store aktørene, det bestående og mat som ikke er bærekraftig.


Se for deg at vi handlet vin på samme måte som vi handlet mat. I hvert eneste selskap du kom til var det noen som skrøt av at ingen av vinene kostet mer enn 69 kroner. På hver eneste Vinmonopol kunne de annonsere at de nå hadde vin helt nede i 45 kroner. Og alle løp og kjøpte. Scenariet er usannsynlig.

I Norge vet vi at vi kan betale ekstra for en ekstra vinopplevelse. Hvorfor gjør vi ikke det samme med mat?
Norge må slutte å tro at landbruket vårt ser ut som postkortene vi selger til turister.

Virkeligheten er en helt annen. Raskere produksjon, mer produksjon og billigst mulig mat er ikke mål i seg selv. Målet med matpolitikken må endres til å være trygg, ren og bærekraftig råvarer på norske bord. Det må forbrukerne bruke makten sin til å tvinge frem og det er må politikerne legge til rette for.

Skal vi få mangfold, bærekraftig mat og en matproduksjon som er etisk forsvarlig, må tankesettet bak matpolitikk og vårt handlemønster endres.

Det er trist at det ikke er noen vilje til å ta det oppgjøret vi trenger.