Hans Arild Grøndalen / Bonden med det store hjertet for dyra

– Da bøndene mistet kontakten med forbrukerne, forsvant også noe av den stoltheten som alltid har vært viktig i landbruket.

Vi har glemt hvor sentral vår rolle i det norske samfunnet er – og som en konsekvens av det kanskje firt litt på kravene vi stiller til oss selv.

Å levere Nýr direkte til kokker som ringer dagen etter for å fortelle hva de har brukt den til, eller få brev fra forbrukere som setter pris på at jeg behandler dyra bra, er en viktig drivkraft i hverdagen på Grøndalen gård.

hans

Hans Arild Grøndalen (53) står klar på tunet i det vi svinger inn foran hovedbygningen. Grøndalen gård ligger på Øvre Romerike i en skråning ned mot Glomma, formet av isbreer for tusenvis av år siden.

«Idyll» er det første ordet som ramlet ned i hodet, nesten som kuene på utsiden av melkesjokoladen.

Forskjellen er allikevel stor; På Grøndalen gård er idyllen mer enn et glansbilde på utsiden av pakningen og det første tegnet på at noe er annerledes, befinner seg rett på innsiden av fjøsdøra.


– Jeg har ventet med å slippe inn mora så dere skal få klappe ham, sier Hans Arild, og åpner døren inn til bingen der en døgngammel kalv med navnet Ng ser nysgjerrig på besøket.

På den andre siden av gjerdet står moren og følger med, og etter at vi har dratt fingrene gjennom pelsen på den lille kroppen, slipper Hans Arild henne inn til kalven.

Ekte idyll

– Dette er det ikke så ofte du ser, forteller han, og følger med mens den sulte kalven finner frem til juret og forsyner seg av melken.

– På de fleste andre gårder ville kalven vært tatt fra moren rett etter fødselen.

De ville fått rundt seks liter melk i døgnet og så raskt som mulig bli vennet til kraft- fôr – som selvfølgelig er mye billigere enn å la kalven drikke seg mett på melk som ellers ville gått til Tine og gitt penger i kassen.

Og sånn drev jeg også i mange år, inntil en dag i 1999 da jeg rett og slett stilte meg selv spørsmålet «Med hvilken rett tar jeg kalven fra kua og frarøver henne retten til å være mor?»

Jeg vet at mange rister litt på hodet over den måten å tenke om dyr på – men for meg er det nesten det omvendte som har blitt absurd: hvordan klarer de norske forbrukerne å leve med at kjøttet de spiser komme fra dyr som ikke har hatt det bra?


– Jeg tok konsekvensen av at jeg begynte å problematisere måten jeg behandlet dyra på, og lot kua beholde kalven. Og jeg er overbevist om at det var stolthet jeg så i øynene på kua da den for første gang tok kalven med seg ut til de andre for å vise den frem.

Dette gjør garantert noe med kuene, de oppfører seg og lever annerledes når de får mulighet til å utvise denne naturlige omsorgen for kalvene sine – og jeg er overbevist om at dette også gjør noe med melken. Jeg trenger i hvert fall ikke å drikke den med en flau smak i munnen.

Å la kalvene gå med moren i to måneder, slik Hans Arild gjør, er ikke gratis. – Mot slutten av perioden drikker de 20 liter i døgnet og Tine har regnet ut at jeg taper minst 30 000 i året på denne ordningen.

Men det er ikke vanskelig å se hva Hans Arild mener. Om kuene som får beholde kalven er stolt, så er han minst like kry.

På Grøndalen gård er dyrevelferd omsatt i arbeidsglede og idyllen er adskillig mer enn en måte å selge kjøtt og melk på.

ku

Annerledes valg

– Jeg overtok gården fra faren min i 1983, sier Hans Arild, som har tatt oss over på den andre siden av fjøset der kuene går inn og ut på beite året rundt.

– Jeg giftet meg med Anne Birte og vi har fått fire barn. Vi ville beholde kuene, blant annet på grunn av dem. Det er fint å vokse opp med dyr og en gang i fremtiden skal de få det samme valget som meg.

Så vi bygget nytt fjøs her vi står nå i 1994, men valgte allerede da å gjøre det litt annerledes. Ingen silo og ingen møkkakjeller gjør dette til et annerledes fjøs. Kuene går på det som kalles en halmtalle, som betyr at vi legger mye ny halm på senga til kuene hver dag og lager et stabilt og varmt underlag for dyra.


Om våren sprer vi tallen på jordene og starter på nytt igjen. Istedenfor silofôr, gir vi dyra høy. Og så bestemmer de selv når de går ut og når de kommer tilbake både sommer som vinter.
– Vi har heller ingen melkerobot, da måtte vi hatt flere enn de 19 melkekyra vi har i dag.

Hver ku må melkes på sin måte. Når kua har med seg kalven sin, tømmer hun ikke alle fire spenene med en gang. Først en spene, så kanskje to. Når kalven er to måneder er det nesten tomt i alle spenene, bare noe melk er igjen i den ene spena. Da er det bare den som må melkes, ellers blir de som er tomme fra kalvedrikking ødelagt.


– Til høsten skal vi være med i et forskningsprosjekt der vi skal kartlegge hvor mye melk kalven drikker gjennom døgnet. Det jeg vet er at mine kalver raskt drikker 12 liter i døgnet.

Det er 6 liter mer enn kvoten til en «konvensjonell» kalv – som altså må kompensere for differansen med kraftfôr. Det blir spennende å se hva vi finner ut.

hans2

Historisk lærdom

Grøndalen gård har ligget på samme sted på Øvre Romerike siden vikingetiden.  Den lå brakk under svartedauden, som mange andre gårder i området. Etter 1600-tallet har gården vært i min familie, og et bevisst forhold til historien har vært viktig for min egen utvikling, sier Hans Arild.

– Bestefaren min, som ble født i 1883, bygget en mølle for penger han fikk da han solgte fallrettigheter i Glomma, og var kanskje den første som begynte med foredling i litt større skala i familien.

Jeg husker pappa fortalte om turene inn til Oslo med høy på 20- og 30-tallet og hvor sårbare de var hvis det skjedde ting de ikke var herre over, og som forsinket dem på veien til torget.

En gang hadde lasset ligget skjevt på vogna og de hadde blitt stoppet av politiet. Da de kom frem til Oslo var mesteparten av handelen over og selv om det gikk bra den gangen, hadde de risikert å ikke få solgt noe som helst.

– Sånne opplevelser økte bevisstheten hans – og min – rundt betydningen av samhold og hvor viktig samvirket har vært for bønder opp gjennom historien. Samtidig tror jeg den tryggheten samvirket har gitt oss, også har hatt en pris.

Vi har mistet kontakten med forbrukerne, de som spiser kjøttet vi produserer og drikker melken kuene våre gir, og i stedet for en hyggelig tilbakemelding får vi en veielapp fra Tine og et beløp inn på konto.

Mange av oss mangler den stoltheten som jeg tror bønder følte mer på før, og vi klarer ikke helt å se hvor viktige vi er i samfunnet – eller hvor interessert mange norske forbrukere er hvis vi utvikler noe nytt eller gjør ting på en annen måte.

– Akkurat den stoltheten har jeg tatt tilbake, først ved å behandle dyrene på den måten jeg mener de fortjener – og har rett på – og så ved å legge om til økologisk produksjon i 2005.

Neste skritt i den prosessen er kanskje også litt inspirert av bestefaren og faren min, som jobbet hardt og var stolte over det de bidro med. Vi søkte om midler fra Innovasjon Norge og startet arbeidet med å utvikle det som i dag er produktet Nýr.

ku2 

Eget meieri

Nýr er en syrnet ferskost – vi pleier å si at den er syrlig og kry på en gang – laget på melk fra våre egne kuer. Nýr ligner litt på den islandske skyr, men ideen og metoden fant jeg faktisk i Sveits. En bonde i de sveitsiske alpene lager ost omtrent på denne måten.

Vi er klar for neste stopp på rundturen. Et nytt, stort høyloft ved siden av låven skal vise seg å inneholde mer enn høy. På innsiden, som en slags boks i boksen, har Hans Arild kjøpt og bygget sitt eget, lille meieri.

– Her lager vi én produksjon med Nýr i uken. 300 liter melk blir til 140 kg ferdig Nýr som for det meste går rett ut til entusiastiske kokker på alt fra Maaemo og Kolonihagen til Fem bord i Trondheim – men som også er å få kjøpt i noen butikker og på Mathallen i Oslo.


Metoden, som har lange, historiske røtter, starter med at vi syrner melk med en bakteriekultur som vi impor- terer fra Tyskland. Vi henger råstoffet opp i kleder over natten, og om morgenen er det redusert med 50 prosent.

Kokkene jeg selger til sier at det minner dem om en fromage blanc og realiteten er at Nýr kan brukes i utallige sammenhenger og i mange kombinasjoner.

Du kan tilsette den i sauser eller blande den med bær og spre den ut- over en pannekake. Den passer i terter og gratenger, i en dressing eller i en tzatziki.

Som for å illustrere poenget serverer han en kjekskake der det som ellers ville ha vært et Filadelfia-lokk er byttet ut
med et dekke av Nýr. Smaken er frisk og naturlig og opplevelsen blir ikke mindre spesiell av at kuene går og koser seg på utsiden.

– Drømmen er å produsere 20 tonn i året, foreløpig nærmer vi oss fem. Jeg har fått tilbud om å selge Nýr i store kvanta og å la andre sette sitt navn og sin merkevare på boksen, men da føler jeg at jeg er tilbake til der bestefar og faren min var i forhold til samvirket.

Hvis jeg mister kontakten med forbrukerne, er jeg redd stoltheten også kommer til å få seg en knekk.

Så derfor fortsetter vi å jobbe oss inn på markedet, gradvis og systematisk, mens vi håper på et mirakel: at de norske forbrukerne skal bli like opptatt av dyrevelferd, smak og spennende produkter som det vi er på Grøndalen gård, avslutter en stolt og kry Hans Arild Grøndalen.

 

Se øvrige produtker her

nyr