Såkalt norsk landbruk

Her kan du lese kronikken som sto på trykk i Dagens Næringliv den 20. mai, og du kan se debatten fra Dagsnytt 18.

 

Bak hver eneste liter med Tines «nyt Norge»-merkede melk ligger det 120 gram importert kraftfor. Hva med å gi det norske flagget en betydning utover grunnløs nasjonalisme?

Landbruksoppgjøret er i gang. Partene gir inntrykk av stor uenighet og at man står foran et «veivalg», hvorvidt man er for eller imot et såkalt industrilandbruk. Sylvi Listhaug bygger videre på sitt image som en knallhard markedsliberalist som kutter subsidier. På andre siden gjør Norges Bondelag, Nortura, Tine og Felleskjøpet det de kan for å beholde mytene om rødmalte låver og småskala- landbruk med Dagros og Litago.

Uenigheten og veivalget er illusjoner, skapt og underbygget av både landbruksdepartementet, Norges Bondelag og småbrukerlaget. Begge parter tjener på forestillingen om motsetning. Sannheten er at de har samme løsning, og at veivalget om norsk landbruk er tatt. Industrialiseringen av det norske landbruket startet for en mannsalder siden. Den egentlige problemstillingen – hva vil vi egentlig vil med norsk landbruk – er det ingen som snakker om. Vel snakker bondelag, samvirker og myndigheter om selvforsyning og økt norsk matproduksjon – men de sier ingenting om kvalitet, hva som er norsk eller hvorfor norsk er bra.

Over tid har samvirkene, Norges Bondelag og til enhver tid sittende regjering utviklet dagens landbrukspolitikk. Politiske virkemidler og normer støtter opp om stordriftsfordeler og ensretting. Tine, Nortura og Felleskjøpet har gjort lite for å støtte opp om økologisk landbruk, for sier du at noe er økologisk sier du også at resten er sprøytet. Produksjonslinjene har blitt tilpasset store volumer. Produsenter som har vært interessert i nisjeproduksjon, har møtt lukkede dører hos samvirkene. Landbruksmyndighetene har sørget for subsidiering av kraftfôret, og gjort det billigere å fôre med kraftfôret enn norsk gress. Myndighetene har bidratt med billig kapital i form av subsidierte renter og direkte støtte til maskinkjøp og bygging av store fjøs med kraftfôrautomater.

Historiefortellingen om norsk landbruk i reklamer og medier er virkelighetsfjern og velregissert. Forbrukere og velgere forledes. Vi gis inntrykk av at norsk mat er rene naturprodukter, samtidig selges norske jordbær til forbruker bare 3 dager etter sprøyting med giftstoffer. 95 % av norske jordbær er sprøytet, og som regel finnes rester minst 2 sprøytemidler når bærene selges.

Melkekartongen er et annet eksempel. Tines reklamefilmer viser grønne beiter og bruker betegnelsen «gårder fra østlandet». Illusjonen om beitende dyr og nærhet er etablert, og assosiasjoner til kvalitet skapes. Tine sier ingenting om at melkekuenes diett består av 43 % kraftfôr tilsatt palmeolje, og bare drøye 12 % beiting. Omtrent 45 % av kraftfôret som brukes i Norge, er importert. Bak hver eneste liter Tinemelk er det 120 gram importert kraftfôr.

Det såkalte norske landbruket er godt understøttet av landbruksdepartementets merkeordning Nyt Norge. Det finnes knapt noen mer innholdsløs merkeordning. Merket angir kun at dyrene har stått i et fjøs plassert i Norge – men det sier ingenting om at kua er fôret på importert kraftfôr. Nyt Norge skal bidra til økt omsetning av såkalt «norsk» mat. Hva er det som gjør at melk fra et dyr fôret opp på utenlandsk kraftfor i Trøndelag er bedre enn melk fra en ku foret på lokale råvarer i Sverige?

Den skyhøye tilliten til landbruket står for fall. Vi lager ikke produkter forbrukerne vil ha. De produktene vi lager, vil ikke forbrukerne ha når de forstår hvordan vi lager dem. Vi importerer halvparten av de økologiske gulrøttene vi spiser – disse kunne vi dyrket selv. Samtidig har vi bygget ut

stor kapasitet for å produsere industriell kylling. Når forbrukerne får vite at kyllingen fôres opp på kraftfor og narasin, og at 90 % av genmaterialet er antibiotikabefengt faller etterspørselen 20 %.

Tar vi Norges egenskaper i betraktning, har vi forutsetninger for å drive landbruk. Vi har muligheten til å lage det forbrukerne ønsker seg; norsk mat på norske ressurser. Storfe, sau og geit spiser gress, som vokser overalt. Vi kan produsere litt kylling og svin, men mye mindre enn i dag. Kylling og svin spiser kraftfôr, og bare 3 % av det norske landarealet er egnet til kraftfôrproduksjon. Videre kan vi produsere alt av rotgrønnsaker, nordiske frukter og bær.

I Norge er landbruk en politisk næring. Politiske virkemidler som importregler og subsidier påvirker i stor grad hvordan maten produseres. Bruk av billig kapital og billig kraftfôr for å produsere mat er ikke land-bruk, men kapital-bruk. Landbruksoppgjøret burde handle om land-bruk, bruk av landarealet, bruk av norske ressurser.

La oss lage mer norsk mat med norske ressurser, fokusere på økologi, bærekraft, alternative produksjonsformer og reell kvalitet. La oss velge hva vi vil med norsk landbruk, og gi det norske flagget en betydning utover grunnløs nasjonalisme.

 

Jon Frede Engdahl, gründer av Kolonihagen.